3 dager i 2050
Ine og Elisabeth
Kjære dagbok,
24. Desember 2050
Vi satt rundt juletre, hele familien. Tiden var inne nå får å pakke opp gaver. Regnet pisket mot vinduet, og det var nå mamma sin tur til å åpne opp gaven sin. Det regnet hele tiden, uten stopp. Jeg begynte å studere vinduet, og hvordan det var så annerledes nå enn det det pleide å være. Hjertet mitt sank. Det var i det øyeblikket jeg innså hvordan jeg som voksen har tatt fra min egen datter gledene av en snø fylt jul, og idylliske påske på fjellet.
Oda, datteren min på tretten spør meg ofte om hvordan verden var før. Da pleier jeg å vise henne falmede fotografier som er alle satt på plass i et fotoalbum. Tankene mine vandrer tilbake på alle de lange dagene ute i fjellet med mamma og pappa, der vi hadde en termos med kakao i sekken og ski på beina. En gang tok Oda opp et lite bilde der jeg og hennes tante poserer ved siden av en snømann. Hun festet blikket sitt i bildet og så på meg, "Hvorfor er det ikke sånn her lenger?" Hva er det jeg har gjort? Min generasjon har virkelig ødelagt kloden.
Kjære dagbok,
26. Desember 2050
"Som følge av at vi ikke klarte å oppfylle FNs bærekraftige mål innen 2030 er det nå meldt om at Somalia nå er ubeboelig grunnet til veldig sterk hete. Dette er nå det femte land i verden som nå har måttet sette ut på flukt, kvalifisert som klima flyktninger", sier mannen på nyhetene mens han stirrer tomt inn i kameraet foran han. Jeg kan ikke lyve å si at jeg ikke blir redd, for det blir jeg.
Vi har ikke tilgang til så mye mat vi hadde før. Dette fordi vi ikke kan produsere like mye kjøtt som vi pleide. Det slapp rett og slett ut for mye miljøgasser, og brukte for mye vann. Fiskerne har store problemer med å fange fisk. I havet nå er det like mye fisk som plast. Vi har kvoter på hvor mye kjøtt vi får i måneden. Vi må rasjonere kjøttet, og det er flere ganger vi ikke har så mye å spise på grunn av at vi har brukt opp kvoten på de tidligere ukene.
Kjære dagbok,
30. Desember 2050
Regnet pisker fortsatt mot vinduene, og gatene har blitt til elver. Det er forbud om å gå ut når det øser ned som det gjør nå, så vi får ikke gjort jobbene våre. Norge er på vei til å stoppe opp på grunn av alt dette regnet. Vi har ikke mye mat igjen i huset, og jeg vet ikke når vi kan dra ut for å kjøpe mer. Når det blir som dette lever vi på plantekost. I mellomtiden må vi bare dele opp det lille vi har, og høste det vi dyrker selv før det blir ødelagt av regnet. Heldigvis har vi tilstrekkelig med ting å gjøre, og barna har nettskole. Vi skulle ha stoppet dette når vi enda hadde tid. Nå er det for seint.
Kommentarer
Legg inn en kommentar